Servitutt
En servitutt er en heftelse på en fast eiendom, som kan begrense grunneiers rett til å bruke eiendommen. Det skilles mellom positive og negativer servitutter, og personlige- og realservitutter.
Har du en positiv servitutt, innebærer det at du har en rett til å bruke en annens eiendom på en bestemt måte – også kalt en bruksrett. Et eksempel er en fiskerett, som lar deg fiske i naboens innsjø.
En negativ servitutt innebærer på motsatt side en begrensning for deg til å bruke din egen eiendom; det kan eksempelvis være en strøkservitutt, som forbyr deg å oppføre et næringsbygg på eiendommen.
En personlig servitutt innebærer at retten til å bruke andres eiendom er knyttet til en fysisk person. Retten til å fiske eller jakte på andres eiendom er et typisk eksempel på en personlig servitutt. Slike servitutter opphører som utgangspunkt ved servitutthaverens død.
Realservitutter er derimot rettigheter som ligger til en bestemt eiendom, eksempelvis en veirett. En veirett er en rett til vei over en bestemt eiendom. Hvis du ikke eier veien du kjører på opp til din hytte, har du en veirett dersom du likevel har lov til å kjøre på den. Siden veiretten ligger til en bestemt eiendom, vil den følge med eiendommen dersom den selges til noen andre. I utgangspunktet er realservitutter evigvarende, dersom ikke noe annet er avtalt.
Hevd
Ved hevd kan man få bruksrett eller eiendomsrett til en ting som tilhører en annen, ved at man har brukt tingen som sin egen over lang tid. I så tilfelle blir hevderen den reelle eier, slik at den opprinnelige eier taper sin rett til tingen (eiendomsretten ekstingveres). Man kan eksempelvis hevde retten til å fiske på naboens tomt, eller hevde rett til hele tomten.
Siden konsekvensen av hevd er at noen mister sin bruks- eller eiendomsrett, er det i hevdslova oppstilt mange vilkår for at hevd skal kunne inntre.
For det første er det et vilkår at man har tingen eller bruker den «som sin egen», jf. hevdslova § 2. I forlengelsen av dette kreves det at bruken er eksklusiv og sammenhengende. Eksklusiv bruk innebærer at retten til å hevde som utgangspunkt faller bort dersom også den rettmessige eier bruker tingen som sin egen. Kravet om kontinuitet betyr at bruken må være sammenhengende, men kortere avbrudd kan imidlertid aksepteres.
Videre kreves det at man har brukt tingen over lengre tid. For å hevde eiendomsrett må man ha hatt tingen som sin egen i 20 år. For brukshevd er hevdstiden på 50 år.
Avslutningsvis er hevd betinget av at hevderen var i god tro, og dette gjelder for hele hevdsperioden. Det betyr at hevderen må ha trodd at hans bruk av tingen har vært berettiget.
I hevdslova § 5 oppstilles det unntak for hevd for den som låner eller leier en ting. Det betyr at en som leier bolig aldri kan hevde eiendomsrett for den, uavhengig av hvor lenge man bor der.
Allemannsrett
I Norge har vi en rett til å ferdes og oppholde oss på andres eiendom, innenfor visse grenser. Det er allemannsretten som gjør det lovlig å gå på tur i fjellet, å sykle i skogen og å gå på ski på et snølagt jorde.
I allemannsretten skilles det mellom «innmark» og «utmark». Med innmark mener gårdsplass, hustomt, dyrket mark og liknende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til bry for eieren av grunnen. Med utmark menes udyrket mark som ikke er innmark; typisk fjell, skog og kystområder.
I friluftslovens § 2 er hovedregelen at enhver kan ferdes til fots i utmark hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. På veg og sti i utmark, samt. i fjellet, har man også lov til å ferdes med hest, kjelke, tråsykkel eller lignende fremkomstmiddel.
I innmark kan man etter friluftslovens § 3 ferdes til fots da marken er frosset eller snølagt, med unntak av tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. På gårdsplass eller hustomt, i inngjerdet hage eller park, har man imidlertid ikke rett til å ferdes.